(Utdrag av Genesis Allan Kardec-Kap.2)
Guds eksistens.
Om den guddommelig natur.
Guds eksistens
Da Gud er den første årsak til alle ting, utgangspunktet for alt, grunnpilaren til hele skaperverket , er det begrepet , som fremfor alt er av størst betydning å ta under overveielse.
Det er et elementær prinsipp, at man bedømmer en årsak etter dens virkninger, selv da , når man ikke ser årsaken. Når en fugl, som flyr høyt over oss, blir truffet av en dødelig kule, slutter man at en flink jeger har truffet den, selv om man ikke ser skytteren. Det er altså ikke alltid nødvendig å ha sett en ting for å vite at den eksisterer. I alle ting er det ved å iaktta virkningene, at man kommer til kunnskap om årsakene.
En annen prinsipp, som er blitt en grunnsetning, er, at enhver intelligent virkning må ha en intelligent årsak. Hvis vi spør hvem har bygd en bestemt mekanisk innretning og får til svar at den har bygd seg selv, hva tenker vi da? Når man ser et mesterverk i kunst eller industri, sier man, at dette må være et produkt av en mann med geni, fordi en høy intelligens har måttet stått i spissen for dette; man slutter ikke desto mindre, at et menneske har laget dette, fordi man vet, at gjenstanden ikke overstiger det menneskelig evne; men ingen vil finne på å si, at det skriver seg fra en åndsvak eller uvitende hjerne og enda mindre, at det er et dyrs verk eller et produkt av tilfeldighet.
Over alt gjenkjenner vi menneskenes nærvær gjennom sine verker. Eksistensen av førhistoriske mennesker bevises ikke bare ved fossile menneskelige levninger, men også, og med så større visshet, ved tilstedeværelsen, i denne tidsepoke jordbunn, av gjenstander som er laget av mennesker; et stykke av en vase, et bearbeidet steinflis, et våpen, en murstein vil være nok til å bevise deres nærvær. Gjennom verkets kvalitet vil man erkjenne utviklingsgrad av deres intelligens og kunnskap. Om du befinner deg i en region bebodd kun av ville folkeslag og du finner en gresk skulptur da vil du sikker si at siden de ikke er i stand til å lage et sånt verk da må denne skulpturen være et produkt av en høyere intelligens .
Nå vel! Når man kaster blikket omkring seg på naturens verker og legger merke til forsynet, visdommen og harmonien som hersker i alle ting , vil man erkjenne, at det er en makt , som overskrider den høyeste menneskelige intelligensen. Da mennesket ikke kan frembringe dem, må de være produkter av en intelligens som er menneskets overlegen, hvis man ikke vil si, at det er virkninger uten årsak.
Noen opponerer dette med følgende tankegang: De såkalte naturens verker er produkter av materielle krefter, som virker mekaniske i følge lovene om kraft og motkraft ; de trege legemers molekyler forener og atskiller seg på grunn av disse lover. Plantene spirer, vokser og formerer seg alltid på samme måte, etter sin art i kraft av disse lovene; hver individ likner den det kommer fra; de er under innflytelse av varmen, lys, fuktighet, etc. Det samme er tilfellet med dyreriket. Stjernene formerer seg , beveger seg i en elliptisk bane under gravitasjonens lov. Denne mekaniske regelmessighet indikerer ingen påvirkning av en fri intelligens. Naturens organiske krefter er automatiske.
Alt dette er sant. Men disse kreftene er virkninger som må ha en årsak og ingen vil påstå at de er selve guddommelighet. De er materielle, energiske og mekaniske: i seg selv ikke intelligente, det er sant; men de er satt i gang , fordelt, egnet til hver ting etter behov, av en intelligens som ikke er menneskets. Den nyttige anvendelse og tillempning av disse krefter er en intelligent virkning , som tyder på en intelligent årsak. Pendelen på et stueklokke beveger seg med en automatisk regelmessighet, og det er denne regelmessighet, som utgjør poenget ved det. Den kraft, som får det til å virke, er helt materiell og ingenlunde intelligent; men hva ville dette klokke være, hvis ikke et intelligent vesen hadde beregnet og fordelt kraftens virksomhet for å få det til å gå nøyaktig? Av den omstendighet, at intelligensen ikke er i klokkens mekanisme og derav, at man ikke ser den, kan man dra slutning at den ikke eksisterer? Man bedømmer den etter dens virkning. Klokkens eksistens beviser urmakerens eksistens .Kompleksiteten i mekanismen vitner om urmakerens intelligens og kunnskap. Er det noensinne falt noen inn å si, når klokken i et gitt øyeblikk viser den riktig klokkeslett, at det er et meget intelligent klokke? Således forholder seg med Universets mekanisme; Gud viser seg ikke, men han åpenbarer seg i sitt verk.
Guds eksistens er bevist ikke bare ved åpenbaringen, men gjennom materielle evidens. De ville folkeslag har ikke hatt noen åpenbaring , men de tror instinktiv på en overmenneskelig kraft. De ser saker og ting som står over de menneskelige evner og avleder derfor at det kommer fra noen som står over menneskene. Viser de ikke at de tenker mer logisk enn de som påstår at tingene kommer av seg selv?
Det er ikke gitt menneskene å sondere den intime guddommelige natur. For dette mangler vi et egnet sans , som vi får bare gjennom den fullstendig lutring av vår ånd. Men hvis vi ikke kan komme inn i den guddommelige essensen, kan vi gjennom rasjonell tankegang, kjenne hans nødvendige egenskaper. Uten kjentskap til Guds egenskaper ville det vært umulig å forstå skaperverket .Det er utgangspunktet for alle religiøse trosretninger, og på grunn av at de forskjellige religioner ikke har forhold seg til dette, som et fyrtårn som orienterer, at de har feilet i sine dogmer. De som ikke tilla Gud allmektighet fikk flere guder; de som ikke tilla Gud uinnskrenket godhet har skapt en latt, kolerisk, partisk og hevngjerrig Gud.
Gud er den høyeste og øverste intelligens .Den menneskelige intelligensen er begrenset, fordi den kan ikke lage eller forstå alt som eksisterer. Guds intelligensen derimot, ved å være ubegrenset, må være uendelig. Hvis vi skulle avgrense den i en hvilken som helst punkt, kunne vi anta at det finns en annen mer intelligent, som er i stand til å forstå og gjøre ting som den første ikke kan og så videre til det uendelig.
Gud er evig. Dvs. at han ikke har hatt en begynnelse og ikke kommer til å få en slutt. Dersom han hadde hatt en begynnelse da måtte den ha kommet fra intet. Men da intet ikke er noe, kan den ikke frembringe noe; eller han ville vært skapt av en annen tidligere vesen, og da ville det være dette annen vesen, som ville være Gud. Dersom man tenker seg at Gud har hatt en begynnelse eller kommer til å ha en slutt, ville man altså kunne fatte et vesen, som hadde eksistert før ham eller kunne eksistert etter ham, og så videre i det uendelig.
Gud er uforanderlig. Dersom han var undergitt forandringer, ville de lover, som regjerer Universet, være ustadige.
Gud er immateriell. Det betyr at, hans natur er forskjellig fra alt vi betrakter som materie. Ellers hadde han ikke vært uforanderlig, siden materie forandrer seg. Vi sier: Guds hånd, Guds øye, Guds munn, fordi mennesket, uten å kjenne annet enn seg selv, tar seg selv som målestokk for alt det de ikke forstår. De bildene hvor man fremstiller Gud som en gammel man med langt skjegg og kåpe, er latterlige. Disse bildene har den ulempe av å forminske det Høyeste Vesen til de smålige menneskelige proporsjoner . Fra dette til å tilegne han menneskelige begjær og gjøre han til en kolerisk og hevngjerrig Gud er det bare et kort skritt .
Gud er allmektig. Hadde han ikke hatt den høyeste makt da kan en anta at det finns en høyere makt og så videre inntil man finner en som har den høyeste makt. Den er Gud.
Gud er uendelig god og rettferdig. Forsynets visdom i de guddommelige lover åpenbarer seg i de minste ting, som i de største , og denne visdommen tillater verken å tvile om hans rettferdighet eller om hans godhet En ubegrenset egenskap , utelukker muligheten av en motsatt egenskap, fordi den siste skulle minske eller nullstille den første. Et uendelig godt vesen kan ikke ha et brøkdel av ondskap, heller ikke et uendelig ond vesen kan ha den minste del av godhet , på samme måte at en objekt ikke kan være helt sort hvis den har den minste hvit flekk, og ikke kan den være helt hvit med en svart prikk. Gud kan ikke være både god og ond, fordi hadde han ikke hatt noen av disse egenskaper i sitt høyeste grad, da hadde ikke han vært Gud; da hadde alle tingene vært underlagt hans lunefulle vilje, og som følge av dette ingen stabilitet. Da må han være enten uendelig god eller uendelig ond. Siden hans verk vitner om sin visdom, om sin godhet og om sin omsorg, avleder vi at, hvis han ikke kan være både ond og god samtidig, nødvendigvis må han være uendelig god. Den høyeste godhet inneslutter i seg den høyeste rettferdighet; hadde han handlet urettferdig eller partisk ved en eneste anledning eller med hensyn til en eneste av sine skapninger, vil han ikke være i høyeste grad god.
Gud er uendelig fullkommen. Det er umulig å forestille seg Gud uten den egenskap, fordi da kunne man forestille seg et vesen som har de egenskapene den første mangler. For at ingen kan være bedre enn han er det nødvendig at han er uendelig i alt. Ved å være uendelig, Guds attributter kan ikke øke eller minske, for i motsatt fall hadde de ikke vært uendelige og Gud hadde ikke vært perfekt. Hvis man tar vekk den minste del av en av Guds egenskaper, da hadde ikke Gud eksistert, det kunne finnes et vesen som er mer perfekt.
Gud er en. Guds enhet er følgen av hans fullkommenheters absolutte uendelighet. En annen Gud ville ikke kunne eksistere på den betingelse av å være like uendelig i alle ting; for om det mellom dem var den minste forskjell, ville den ene være ringere enn den annen, underordnet hans makt og ville ikke være Gud. Dersom mellom dem var absolutt likhet, ville det fra alt evighet av være en og samme tanke, en og samme vilje, en og samme makt; således blandet sammen i sin identitet, ville det i virkeligheten kun være en eneste Gud. Om enhver av dem hadde spesielle egenskaper, ville den ene gjøre hva den andre ikke ville gjøre, og da ville ikke være fullkommen likhet mellom dem, ettersom ingen av dem ville ha den høyeste autoritet.
Uvitenheten om at Guds attributter er uendelige har dannet grunnlag for polyteismen, kulten adoptert av antikkens folkeslag , som ga guddommelige egenskaper til all makt som så ut til å være over den menneskelige makten. Senere , fornuften fikk dem til å gruppere disse egenskaper til en eneste makt. Etter hvert som menneskene begynte å ane essensen av disse egenskapene, fjernet de symboler de hadde skapt som impliserte fornektelse av disse egenskapene.
På denne måten, det er bevist gjennom sitt verk at Gud eksisterer; gjennom enkelt avledning kunne vi bestemme egenskapene som karakteriserer Gud.
Gud er den øverste og rådende intelligens, den eneste, evig, uforanderlig, immateriell, allmektig , uinnskrenket rettferdig og god, uendelig i alle egenskaper. Det kan ikke være på en annen måte. På dette grunnlaget hviler universet. Det er fyrtårnet, hvis stråler utstreker seg over hele universet, det eneste lyset som kan lede menneskene i sitt søk etter sannheten. Ved å følge det, vil mennesket aldri fare vill, og når det så ofte har forvillet seg, så er det, fordi det ikke har fulgt veien, som var angitt. Sådan er også det ufeilbare kriterium, for alle filosofiske og religiøse doktriner; mennesket har til bedømmelse av dem en streng nøyaktig målestokk i Guds egenskaper, og man kan si med sikkerhet, at enhver teori, ethvert prinsipp, ethvert dogme, enhver tro, enhver utøvelse, som måtte være i motsigelse med en eneste av hans egenskaper, som måtte gå ut på ikke alene å tilintetgjøre, men bare svekke dem, kan ikke være sant. I filosofi, psykologi, moral og religion, sannheten er det som ikke fjerner seg en komma fra de guddommelige egenskaper. Den fullkommen religion ville være den, i hvilken ingen trosartikkel ville være i motsetning med disse egenskaper, og som kan tåle en konfrontasjon om dette på sine trosretninger.
 |