Det er sagt at folket som bor i Bahia har to hjerter: et for å elske og et for å tilgi. Om vanlige normale folk som bor der har to hjerter, hvor mange har da ikke Bahias største sønn Divaldo Pereira Franco? Han er et medium med uvanlige paranormale evner, han har psykografert over 130 bøker og er vårt århundre fremste spiritistiske talsmann. Men selv uten disse attributter, skulle han være kjent og elsket for det store sosialt arbeid han utfører blant de nødstilte i Salvador.
La meg gi noen glimter av hans liv og verk. Det er ingen forsøk til livsbeskrivelse. Etter noen kronologisk data vil jeg belyse noen viktige hendelser i hans liv som ble avgjørende for utforming av hans personlighet og hans åndelig og sosial retning.
Divaldo ble født den 5 Mai 1927 i Feira de Santana, en liten by 108 kilometer fra Salvador, Bahia, Brasil. Han var siste barn av en søskenflokk på tretten. Når han var fire år, ble hans mediumiske evner oppdaget med dramatiske følger for fireåringen. Samtidig ble han korgutt og trodde på rosenkransens makt som skydd mot djevelen. Det var jo meningen at han skulle bli prest i den romerskkatolske kirken.
Men han ble mer og mer overbevist om spiritismens sannhet. Folk gikk til ham som spiker til en magnet for å høre hans inspirerte tale. I september 1947 startet han sammen med sin feter Nilson de Souza Pereira, det spiritistiske senteret Caminho da Redenção (Veien til redningen). Snart var arbeidet i gang med å hjelpe de nødstilte i slummen.
I 1948 gjorde Divaldo sin første togreise sammen med Nilson. Mens han så ut av vindu, festet blikket hans ved et steinbrudd. En merkelig kjensel av dvale bredte seg over han og som i en drøm forflyttet han seg til dette landskapet som fyltes av grønne trær og vakre hus og masse mennesker, både barn og voksne. En man som stå med ryggen til ham, snudde seg, og Divaldo så at det var han selv ved 65 års alderen. Betatt av en sterk kjensel, hørte han en røst som sa: Dette skal du gjøre i ditt liv.
Vet dette synet var saken avgjort, men ikke utført. Nå kom tider med store oppofringer og hardt arbeid. Men Divaldos tro var urøkelig og mange gode ånder fra begge plan støttet ham i sitt arbeid. Så oppstå "Mansão do Caminho" (Hjemmet ved veien), kalt etter Simon Peters herbeg for pilegrimer mellom Jerusalem og Joppe). Fra begynnelsen av var det et stort hus fra kolonial tiden i den lave delen av Salvador.
I 1955 fant Divaldo det landskap han hadde sett i syne på toget og den 15 august i 1956 grunnla han (O Lar dos Meninos) (Guttenes Hjem), med adresse : Rua Jayme Vieira Lima, 1 - Pau da Lima. Det var et området på 83000m2 med mange vakre mangotrær, men der fantes ingen infrastruktur, veier, vann, lys, etc.
Med egne armer brott han vei og bygde hus. Nilson var den perfekte arbeidslederen. Det er fristende for meg å ramse opp navnene til medhjelperne. Jeg kjenner mange; andre har jeg sett på bilder. Men så kommer jeg på at jeg skriver for nordmenn. Derfor blir det veldig få navner.
Divaldos opprinnelig ide, som nå ble virkeliggjort, var å ta imot foreldreløse barn, men det var ikke som en tradisjonelt kollektiv internat. Han ville så mye som mulig etterligne et normal familiehjem. Derfor skapte han flere mindre hjem med voksne frivillige som ansvarlige, som skulle være mammaer og pappaer. Seks til syv barn i hver familie var idealet.
Byggningsvirksomheten fortsatte.
Neste trinn var et stor kjøkken, vaskeriet, skoler og
verksteder. Iblant var det vondt om penger. Men i 1964 inntraff
en hendelse som delvis innebar en løsning på de økonomiske
problemer for alt fremtid. Den 5 Mai 1964 var utgivelse av
Divaldos første psykograferte bok. Det var "MESSE DE
AMOR" (Kjærlighetens høst) , diktert av Joanna de
Ângelis. Etter den har Divaldo publisert over 130 bøker,
diktert av ulike ånder. Gjennom salg av disse bøker kunne han
holde gående den alt mer voksende institusjonen. Denne omfatter
nå 36 bygninger innen "Mansão do Caminho", deriblant
klinikker og laboratorier. I slutten av artikkelen skal vi gjøre
et forsøk på å ramse opp de ulike forgreninger med deres
tilkomsdatum og funksjon.
Men vi skulle begå en stor mistak, om vi trodde at Divaldo begrenset sin hjelp til "egne barn" i institusjonen. Nå bor de helt forlate barna på "Mansão do Caminho". De øvrige er der på dagtid og ettervender hjem om kvelden. Divaldo anser at det er veldig viktig at de ikke løsrives fra sitt hjemmiljø. Ett intimt samarbeid eksisterer også mellom lærere og foreldre. Og ikke nok med det: Divaldo utdeler hver dag ca. 800 tallerkener med suppe og brød til kvarterets fattige. Denne restauranten ligger i paviljongen ved det Store Husets bakeriet, med inngang direkte fra gaten. Denne virksomheten er han blitt inspirert av Joanna de ångelis som åpenbarte seg for han og sa: "Min sønn, det finnes mye hunger der ute. Det Store Huset må gjøre noe".
De økonomiske fordeler av alle bøker Divaldo har psykografert og utgitt, tilfaller i sin helhet til å drive "Mansão do Caminho" og andre institusjoner.
Solveig Nordstrøm, Feb. 1995
Divaldo har mottatt utmerkelser av 100-tals offentlige og privater institusjoner såvel i Brasil og i utlandet for sitt arbeid blant nødlidende mennesker samt for den fred som han formidler til urolige sjeler.
 |